Alta toamnă
O alta toamnă ce îmi vorbeste despre tine
Chiar de ne-am pierdut de ceva timp,
Din senin la tine încă îmi fuge gândul
As vrea sa-mi fii, ca-n suflet bate vântul.
Și de ar fi cândva sa ne-ntâlnim
C-un vin sa ne petrecem timpul,
Îmbrățişaţi pe canapea sa stăm
Ca-j toamnă...si rece-i anotimpul.
Și de o fi sa nu ne întâlnim
Voi aștepta mereu cu gândul
Căci toate trec și toate vin....
...doar ca ne trece timpul...
Category: Love poems
All author's poems: OneWineWoman
#unpahardepoezie #onewinewoman
Date of posting: 31 декабря 2024
Views: 178
Poems in the same category
Ce sa ales din două vieți ?
Te-am iubit ,o stiu prea bine -
Dar de ce , nu pot să spun .
N-avem aer fără tine ,
Nici gândurile să le adun .
Au fost zile fericite ,
Cand credeam că mă-înțelegi
Și-ai să poți să-mi fii alături ,
Alte flori să nu culegi .
T.A.D.
Pardonne-moi ce caprice d'enfant în germană
Pardonne-moi ce caprice d'enfant
Pardonne-moi, reviens moi comme avant
Je t'aime trop et je ne peux pas vivre sans toi
Pardonne-moi ce caprice d'enfant
Pardonne-moi, reviens moi comme avant
Je t'aime trop et je ne peux pas vivre sans toi
C'était le temps des « je t'aime »
Nous deux on vivait heureux dans nos rêves
C'était le temps des « je t'aime »
Et puis j'ai voulu voler de mes ailes
Je voulais vivre d'autres amours
D'autres « je t'aime », d'autres « toujours »
Mais c'est de toi que je rêvais la nuit mon amour
Pardonne-moi ce caprice d'enfant
Pardonne-moi, reviens moi comme avant
Je t'aime trop et je ne peux pas vivre sans toi
C'était vouloir et connaître
Tout de la vie, trop vite peut-être
C'était découvrir la vie
Avec ses peines, ses joies, ses folies
Je voulais vivre comme le temps
Suivre mes heures, vivre au présent
Plus je vivais, plus encore je t'aimais tendrement
Pardonne-moi ce caprice d'enfant
Pardonne-moi, reviens moi comme avant
Je t'aime trop et je ne peux pas vivre sans toi.
Verzeihen Sie mir diese kindische Laune
Vergib mir, komm zu mir zurück wie zuvor
Ich liebe dich zu sehr und ich kann nicht ohne dich leben
Verzeihen Sie mir diese kindische Laune
Vergib mir, komm zu mir zurück wie zuvor
Ich liebe dich zu sehr und ich kann nicht ohne dich leben
Es war die Zeit von „Ich liebe dich“
Wir beide lebten glücklich in unseren Träumen
Es war die Zeit von „Ich liebe dich“
Und dann wollte ich mit meinen Flügeln fliegen
Ich wollte andere Lieben erleben
Andere „Ich liebe dich“, andere „immer“
Aber du bist es, von dem ich nachts geträumt habe, meine Liebe
Verzeihen Sie mir diese kindische Laune
Vergib mir, komm zu mir zurück wie zuvor
Ich liebe dich zu sehr und ich kann nicht ohne dich leben
Es war Wollen und Wissen
Alles im Leben, vielleicht zu schnell
Es war die Entdeckung des Lebens
Mit seinen Sorgen, seinen Freuden, seinem Wahnsinn
Ich wollte wie die Zeit leben
Verfolgen Sie meine Stunden, leben Sie in der Gegenwart
Je länger ich lebte, desto zärtlicher liebte ich dich
Verzeihen Sie mir diese kindische Laune
Vergib mir, komm zu mir zurück wie zuvor
Ich liebe dich zu sehr und ich kann nicht ohne dich leben.
Noi-doi
Lumea mea e frumoasă,
Lumea ta,e preafrumoasă,
Împreuna cînd ne-ntîlnim,
O putere devenim.
Tu zîmbind,mă motivezi
Multe ganduri le salvezi,
Tu esti o ființă pozitivă,
Și mereu tot atractivă.
Cînd în ochi cand te privesc,
Vreau să-ți spun un „Mulțumesc”,
Pentru amintiri de neuitat
Uneori sunt de emitat!
De mult,noi nu am vorbit,
De parca am fi orbit
Nici macar un „Bună”
Suntem prinși intr-o lume nebună.
De ce nu mai vorbim?
Sau deja nu mai prietenim?
Orice va fi,vreu să-ți....
Vreau să-ți spun că „Te iubesc”
Amor târziu
E prea târziu frumoasă doamnă
Să-ți mai declar amorul meu..
Îți voi lăsa tăcerea mea amanetată,
La tine-n sân în păru-ți răvașit sau în privirea blândă,
Căci ai surâsul ca o săgeată,
Mă-ntreb câte iubiri supus-ai ori câți bărbați ai părăsit?
Chiar dacă te aștept de-o viață-ntreagă
Să-ți spun cât ești de minunată,
Știind că eu, un oarecare
Prea multe nu știu să îți spun,
Te văd cum îmi apari in zare,
Căci am rămas copil ce crede-n basme și minuni!
Te-aș fi iubit ca un nebun
Nu,nu-s vorbe goale...
Nu mă dezic de-al meu amor târziu ascuns,
Iubirea totdeauna doare,
Și lăcrimez de dorul dumitale
Neștiind nici cum te cheamă...
Dar îți voi da un nume știut de mine doar,
Amor Târziu, nimic mai mult!
(6 septembrie 2023 H.S -Irepetabila iubire)
Prea multă sensibilitate în norvegiană
Sensibilitatea, săraca de ea, e bună în felul ei. Este bine să fim sensibili, să ne exprimăm regretul când cineva a avut parte de întâmplări mai puțin plăcute, să fim alături de ei, să îi ascultăm, să îi liniștim, să îi înțelegem, să le alinăm suferințele, să oftăm alături de ei, să plângem alături de ei, să îi învelim când le este frig, să îi bandajăm când i-a zgâriat pisica (că tot din vina lor i-a zgâriat, că nu știu cum să se joace cu ea), să le punem pungă cu gheață de la frigider peste glezna luxată, să le ștergem lacrimile, să le dăm medicamente să le scadă febra, balsam de buze să nu mai fie atât de crăpate, să le dezinfectăm cuticulele sângerânde atunci când nu au știut cum să-și facă manichiura, au vrut să aibă unghii mai lungi față de cum le aveau în mod firesc, că cică așa e la modă, și acum au numai sânge pe la ele, să punem plase de țânțari, ca să nu îi mai înțepe atâta, să le sugă sângele, să nu le transmită malarie sau febra galbenă, să luăm insecticide, dacă tot insistă să intre în casă, să luăm și ventilator care să mai împrăștie mirosul de insecticide, să le ținem geamul întredeschis cât să nu mai intre țânțari și să mai și iasă mirosul de insecticid. Să reglăm centrala termică să mai dea și apă caldă, nu doar rece, că pe urmă va fi nevoie de și mai multe îngrijiri. Economiile nu prea țin cont de nevoile individuale ale oamenilor, sunt mai mult o nevoie egoistă de-a unui singur om.
Să nu ne zgârcim nici la suplimente care îmbunătățesc imunitatea, cum ar fi vitamina C, care are un gust delicios de lămâie și nici nu costă prea mult, este cam pentru toate buzunarele, o putem lua și dintr-o simplă limonadă, așa că nu avem de ce să ne abținem din a o achiziționa.
Să le luăm bluze groase, pufoase, numai bune de stat în casă. Să le luăm mască pentru îngrijirea feței, mască care previne apariția timpurie a ridurilor laba găștii și a ridurilor de expresie. Suntem prea tinere să avem riduri!
În general, sensibilitatea este soră cu generozitatea și grija, dar ce ne facem când ea scapă de sub control, atinge noi culmi, nu mai are limite? Mai este aceea o sensibilitate benefică, sănătoasă, bine-înțeleasă? Nu, bineînțeles că nu. Deja ceva din felul nostru de a fi scârțâie, iar această sensibilitate este principalul simptom. Ar cam fi cazul să ne punem întrebări:,,Oare de ce sunt așa?", ,,Nu cumva exagerez?", ,,Ce mă determină să am reacții atât de intense la lucruri banale în esență?"
Răspunsul îl vei găsi rătăcit pe undeva prin trecutul tău. Sensibilitatea despre care vorbim vine ca urmare a unui episod traumatizant din viață? Nu ai luat cât te-ai fi așteptat la vreun examen și de atunci te-ai decis să renunți la tot, gândindu-te că nu mai are rost? Nu ți s-au oferit nu știu ce oportunități la care sperai? Nu ai putut, în virtutea împrejurărilor, să faci ceva ce ți-ai propus? Dacă răspunsul este ,,da" la măcar jumătate dintre acestea, atunci, nu vorbim tocmai de sensibilitate, ci de o reacție adversă la lucruri ce s-au petrecut, ne-au durut pe moment, iar în urma lor a rămas o rană nevindecată complet.
Cum s-ar putea vindeca o asemenea rană? Scărpinând-o tot mai mult. Stând și analizând, oare de unde provine acea supărare însoțită de sensibilitate? Ai avut curajul să mergi la nu știu ce facultate de suedeză. Și la 19 ani, chiar îți trebuie curaj, să îți iei zborul, să pleci din casa părinților, dintr-un oraș de provincie, tocmai într-un mare centru universitar. Și acolo ce să vezi, drumul spre succes și facultăți interesante de trecut în CV, nu este presărat numai cu momente pașnice, că este una căreia îi place să urle, să țipe, să îi umilească pe studenți că nu pronunță perfect în această limbă nord-germanică, că nu știu timpurile la perfecție, că nu stăpânesc gramatica și sintaxa...tot perfect? Nici nu știu ce ar mai fi perfect, cum ar mai fi perfect, și nici nu cred că ar trebui să conteze acea perfecțiune subiectivă. Dacă ar fi niște standarde obiective, atunci da, merită să aderăm la ele, să încercăm să le atingem, pentru că așa progresul chiar se poate măsura și observa. Pe când, dacă sunt obiective pe care doar o persoană le vrea, restul nu le vor, nu are sens să ne mai comparăm, oricum nu putem aprecia sau cântări nimic din auzite. Cert este că cine umilește studenții că nu știu perfect, are inimă de pădurar care taie copacii pe bandă rulantă fără să se mai uite la ce a lăsat în urma lui. Da, foarte obiective criteriile de evaluare, cum poți că femeie de 58 de ani, care o viață întreagă doar de suedeză te-ai înconjurat, să consideri că o studentă de 19 ani trebuie să îți fie egală în măiestrie, în pricepere? Suntem acolo să învățăm, dacă ne nășteam gata învățați, nu ne mai înscriam la nicio specializare și gata, la ce ne mai trebuia, dacă deja am fi știut? Nu era mai ieftin, fără chirie, fără drumuri cu trenul, fără cămine, fără abonament la bibliotecă, fără mâncare plus multe alte utilități? E ciudat tare ce se întâmplă când femeile de 58 de ani te judecă după propriile lor seturi de valori. E ca și cum, studenta i-ar da meditații unui copil de 8 ani. Abia poate să scrie în propria limbă la anii aceia, darămite în engleză, franceză... Nu ar fi traumatizant să se apuce să-l certe că de ce nu a avut timp să stăpânească conținutul la perfecție? Cât timp? că devine vagă în exprimare persoana care oferă lecții în privat? Timp, adică s-ar fi putut târgui cu mama lui să o roage să-l nască la 5 luni, nu la 9 luni, cum e normal, să apară pe lume mai devreme, să învețe mai devreme, doar pentru că așa vrea persoana care dă lecții. Mai este și chestiunea de timp pământean. Câtă vreme locuim pe aceeași planetă, toți avem același timp, 24 de ore, nu mai mult.
Perfecțiunea asta subiectivă a altora naște sensibilități de toate felurile. Nici nu are sens să aspirăm să o atingem. Nu știm ce vrea persoana care nu este mulțumită de noi. Nu știm ce gândește, cum gândește, ce preferă, ce nu preferă, cât, ce, cum și în ce măsură.
Perfecțiunea subiectivă a altora e paralizantă, atât emoțional, cât și faptic. Dacă studenta este umilită de fiecare dată când deschide gura, va mai avea ea încredere în ea că are șanse să devină o bună vorbitoare de suedeză? Va mai găsi ea puterea, în adâncul sufletului ei, să meargă mai departe, să vrea să exerseze, să citească, să se îmbunătățească, până va obține fluența, cadența și muzicalitatea limbii? Nu, nu mai are cum. A avut intenții bune, care s-au destrămat pe parcurs.
Perfecțiunea subiectivă a altora încetinește, reprimă. Cum ar fi să îți planifice profesoara fiecare sunet când să îl rostești, cum să îl rostești. Nu te-ar intimida această tehnică de a învăța? Unde mai este pasiunea, farmecul, frumusețea cât se poate de neregulată și de versatilă a limbii? Când vei mai avea timp să te concentrezi pe vocabular, gramatică, sintaxă și ce vrea ea, când accentul cade întotdeauna pe cum vorbești? Nu cumva devine un obstacol de care nu poți trece? Fix ca la testele cu mai multe variante de răspuns. Ai ajuns la o întrebare la care nu știi care ar fi răspunsul corect, deși până atunci ai răspuns bine. Ce faci? Te împotmolești acolo și nu mergi mai departe, doar pentru că acolo nu știi? Ar fi o mare pierdere, atât pentru evaluator, cât și pentru tine (în primul rând).
Ca replică la perfecțiunea subiectivă a altora, trebuie să ne construim propriul set de valori, propria noastră perfecțiune, care atenție, să fie obiectivă, din mai multe motive: să nu ajungem la acea sensibilitate care ne împiedică să facem orice am vrea și să simțim chiar că evoluăm, atât cât este omenește posibil, nefiind constrânși de alții, de alte aspecte și de alte împrejurări.
For mye følsomhet
Dårlig følsomhet er bra på sin måte. Det er godt å være følsom, å uttrykke vår anger når noen har opplevd mindre hyggelige hendelser, å være sammen med dem, å lytte til dem, å berolige dem, å forstå dem, å lette deres lidelser, å sukke med dem, å gråte med dem. dem, å pakke dem inn når de er kalde, å binde dem når katten klødde dem (at det også var deres feil at den klødde dem, for de vet ikke hvordan de skal leke med den), legge en ispose på dem fra kjøleskapet over en forstuet ankel, tørk tårene deres, gi dem medisin for å få ned feberen, leppepomade for å hindre dem i å bli så sprukne, desinfiser de blødende neglebåndene deres når de ikke visste hvordan de skulle gjøre manikyrene, de ønsket å ha negler lengre enn de hadde naturlig, for det er på moten, og nå har de bare blod på seg, la oss sette myggnetting, slik at de ikke biter dem så mye, suger blodet, ikke overfører malaria eller gulfeber, la oss ta insektmidler, hvis de fortsatt insisterer på å komme inn i huset, la oss også få en vifte til å spre lukten av insektmidler, holde vinduet på gløtt slik at det ikke kommer mygg inn og lukten av insektmiddel kommer ut. La oss justere kjelen til også å gi varmt vann, ikke bare kaldt, for da vil det være behov for enda mer stell. Økonomier tar egentlig ikke hensyn til folks individuelle behov, de er mer et egoistisk behov for én mann.
La oss heller ikke spare på immunforsterkende kosttilskudd, som vitamin C, som smaker deilig sitronaktig og ikke koster for mye, det er rimelig, du kan få det fra en enkel limonade, så har vi ikke grunn til å la være å kjøpe det .
La oss få dem tykke, luftige bluser, bare gode for å være hjemme. La oss ta deres ansiktspleiemaske, maske som forhindrer tidlig opptreden av kråkeføtter og uttrykkslinjer. Vi er for unge til å ha rynker!
Generelt er følsomhet søster til raushet og omsorg, men hva gjør vi når den kommer ut av kontroll, når nye høyder, har ingen grenser? Er det fortsatt en gunstig, sunn, godt forstått følsomhet? Nei selvfølgelig ikke. Allerede er noe i vår måte å være knirkende, og denne følsomheten er hovedsymptomet. Det ville være på sin plass å stille oss selv spørsmål: "Hvorfor er jeg slik?", "Overdriver jeg?", "Hva får meg til å ha så intense reaksjoner på i det vesentlige trivielle ting?"
Du vil finne svaret tapt et sted i fortiden din. Kommer sensitiviteten vi snakker om som et resultat av en traumatisk livsepisode? Tok du ikke så lang tid som du forventet på en eksamen og siden da har du bestemt deg for å gi opp alt, og tenkt at det ikke er noen vits lenger? Fikk du ikke mulighetene du håpet på? Var du på grunn av omstendigheter ikke i stand til å gjøre noe du ville? Hvis svaret er "ja" på minst halvparten av disse, så snakker vi ikke akkurat om sensitivitet, men om en uønsket reaksjon på ting som skjedde, som såret oss et øyeblikk, og som la et uhelt sår helt bak seg.
Hvordan kunne et slikt sår leges? Skraper det mer og mer. Sitter og analyserer, hvor kommer det sinnet akkompagnert av følsomhet fra? Du hadde mot til å gå på, jeg vet ikke hvilken svensk høyskole. Og som 19-åring trenger du virkelig mot, å ta flyturen, forlate foreldrenes hus, fra en provinsby, nettopp til et stort universitetssenter. Og det du skal se, veien til suksess og interessante fakulteter å bestå i CV-en, er ikke bare overstrødd med fredelige øyeblikk, at hun er en som liker å rope, skrike, ydmyke studenter for ikke å uttale dette nordlige språket perfekt - germansk, at jeg ikke kan tidene perfekt, at jeg ikke behersker grammatikken og syntaksen... fortsatt perfekt? Jeg vet ikke engang hva som ville være perfekt, hvor perfekt ville være, og jeg tror ikke at subjektiv perfeksjon burde ha betydning. Hvis det var noen objektive standarder, så ja, det er verdt å følge dem, prøve å nå dem, for på den måten kan fremgang virkelig måles og observeres. Mens, hvis det er mål som bare én person ønsker, resten ikke, gir det ingen mening å sammenligne oss selv, uansett kan vi ikke sette pris på eller veie noe ut fra det vi hører. Det er sikkert at den som ydmyker studenter for ikke å vite perfekt, har hjertet til en skogbruker som hogger trær på et løpende bånd uten å se på det han etterlot seg. Ja, vurderingskriteriene er veldig objektive, hvordan kan du som 58 år gammel kvinne, som bare har omgitt deg med svensk hele livet, vurdere at en 19 år gammel student må være din likemann i mestring, i dyktighet ? Vi er der for å lære, hvis vi ble født klare til å lære, ville vi ikke melde oss på noen spesialisering, og det er det, hva ville vi trenge hvis vi allerede visste det? Var det ikke billigere, ingen husleie, ingen togturer, ingen sovesaler, ingen bibliotekmedlemskap, ingen mat pluss mange andre hjelpemidler? Det er morsomt hva som skjer når 58 år gamle kvinner dømmer deg etter sine egne verdier. Det er som om studenten gir meditasjon til et 8 år gammelt barn. Han kan knapt skrive på sitt eget språk på de årene, enn si på engelsk, fransk... Ville det ikke vært traumatiserende å begynne å skjelle ut hvorfor han ikke hadde tid til å mestre innholdet perfekt? Samtidig som? at den som gir privattimer blir vag i uttrykket? Tid, det vil si, han kunne ha forhandlet med moren sin om å be henne om å føde ham ved 5 måneder, ikke ved 9 måneder, som normalt, for å dukke opp i verden tidligere, for å lære tidligere, bare fordi det er det personen ønsker som gir leksjoner. Det er også et spørsmål om jordtid. Så lenge vi lever på samme planet, har vi alle like mye tid, 24 timer, ikke mer.
Denne subjektive perfeksjon av andre gir opphav til sensitiviteter av alle slag. Det er heller ikke fornuftig å strebe etter å ta på den. Vi vet ikke hva personen som ikke er fornøyd med oss vil. Vi vet ikke hva han tenker, hvordan han tenker, hva han foretrekker, hva han ikke foretrekker, hvor mye, hva, hvordan og i hvilken grad.
Andres subjektive perfeksjon er lammende, både følelsesmessig og faktisk. Hvis eleven blir ydmyket hver gang hun åpner munnen, vil hun fortsatt ha tillit til at hun har en sjanse til å bli en god svensktalende? Vil hun fortsatt finne styrken, i dybden av sin sjel, til å gå videre, til å ønske å øve, å lese, å forbedre seg, til hun oppnår språkets flyt, kadens og musikalitet? Nei, det er ingen måte. Han hadde gode intensjoner som falt fra hverandre underveis.
Andres subjektive perfeksjon bremser ned, fortrenger. Som å la læreren din planlegge hver lyd når den skal si den, hvordan den skal si den. Ville ikke denne læringsteknikken skremme deg? Hvor er lidenskapen, sjarmen, den mest uregelmessige og allsidige skjønnheten i språket? Når vil du ha tid til å fokusere på ordforråd, grammatikk, syntaks og hva hun vil når fokuset alltid er på hvordan du snakker? Blir det ikke et hinder du ikke kan overvinne? Rettet som med flervalgstester. Du har kommet til et spørsmål du ikke vet riktig svar på, selv om du allerede har svart godt på det. Hva gjør du? Går du fast der og går ikke videre, bare fordi du ikke vet der? Det ville vært et stort tap, både for takstmannen og for deg (i første omgang).
Som et svar på andres subjektive perfeksjon, må vi bygge vårt eget sett med verdier, vår egen perfeksjon, som oppmerksomhet, være objektiv, av flere grunner: for ikke å nå den følsomheten som hindrer oss i å gjøre hva vi vil og føler selv at vi utvikler oss, så mye som det er menneskelig mulig, uten å være begrenset av andre, av andre aspekter og av andre omstendigheter.
Steaua poeziei
Tu nu știi că versul scris
E un far aprins în zare,
O lumină-n cer deschis
Ce în noapte dă răbdare?
Poezia-i stea ce-nvie
Dorul blând ce ne alină,
Scut fragil de armonie
Pentru inimi ce suspină.
Ea răsare să ne-mbrace
Cu iubire și visare,
Să ne țină-n brațe, pace,
Până-n vara viitoare.
Other poems by the author
Pierduta-n vis
Am crezut că totu-i doar în mintea mea
Dar sufletul mi-i plin de tine
Ești omul ce nu-l pot avea
Deși trăiești fără să vreau în mine.
Și știu că tot ce simt e pur
În fiecare zi cerul mă vede
De când te știu un dulce chin îndur
De te-ai vedea prin ochii...n-ai crede!
Ne mai îmbrățișăm în lumi necunoscute
Unde ne-ncântă un clinchet de pahar
În realitate suntem suflete născute
Care s-au cunoscut... dar in zadar...
Și simt că ești acolo undeva
Și mă-nfrânez să nu mai sper...
C-un dulce vin să ieși în calea mea
Pierdută-n visul meu... te chem...
Si azi...
Si azi te port în suflet ca pe-o rază,
Deși știu bine că nu-i drept,
Ești visul meu ce nu se-așează,
Și nici nu vreau să plece cu regret.
Îți caut ochii negri printre stele,
Și-n orice pas, și-n orice gând.,
Dar drumurile noastre sunt rebele.
Ne țin departe, rând pe rând...
Și totusi, chiar de nu se poate,
Visul meu nu vrea a pieri,
Rămâne taină-n zeci de șoapte,
Un dor ce-n suflet vesnic va trăi.
Nu ştiu cuvinte, să spun cât îmi lipsești
Dar știu că mereu, în vis te găsesc
La un vin în brațele mele te oprești
Finalului o altă șansă-i dăruiesc...
Poezia speranței
Azi poezia îmi este fericită,
Ieri mi-a ieșit atât de tristă
Mâine nu știu cum va mai fi
Ce amintiri în poezie voi jertfi....
Ieri poezia a sunat a ploaie
Azi printre rânduri stă un soare
Uneori versul se naște adorabil
Alteori pare că-i meteosensibil...
Ieri poezia mi-a fost ca un drog
Azi pare că-mi este un antidot
Ce curge prin artere și vene
Precum vinul, la imbuteliere...
Azi poezia îmi umple paharul
Ieri mi-a revărsat tot amarul
Maine-ar vrea să te aducă lângă mine
Sa reluăm ce n-am lăsat, frumos, să se termine...
Vinul tău
Îmi era vinul tău...a inimii culoare
Ca cerul senin după câte-o ploaie,
Tot ce-n viață am avut mai pur
Azi mi-e doar dor...un dor prea dur.
Și pentru asta am fost nedemnă
M-ai frânt fără să-mi dai un semn.
Cât mi-aș dori să pot să șterg
Tot ce-a durut... înainte să pot să merg.
Azi încă îl mai caut printre ploi
Cu buzele pline de-a lui amintire.
Îl strig, să ne aducă înapoi
Măcar în vis înainte de-a zorilor ivire.
Mâine, nu stiu... poate vei reveni
În asfințitul blând, pe-o aripă de șoaptă
Si-n brațe iar te voi simți
Si iar va adia parfum de vin, cum adia odată.
Octombrie roșu
Mi-ai rămas poveste de toamnă
in nuante de roșu intens
De-ai vrea încă o toamnă
Sfârșitului să ii dam sens..
Sa bem un roșu vin diseară
O-mbratişare caldă să îmi dai
Să nu simțim cum timpul zboară
O clipă să mai fim cum eram...
Să simți un colt de dor
într-un pahar stingher,
Să te învăluie ușor
Să nu-mi mai fii doar efemer.
Să-ţi pui halatul alb pe tine
Să te prefaci că nu contează,
Să te apropii atent de mine
Să nu vărs vinu| roșu ce pătează.
Iluzi...totul se schimbă-n gri
..Cum as fi putut să stiu,
Că tu și vinul veți fi motivul
Durerii mele de mai tarziu...
Inca...
De la extaz la agonie
M-ai omorât puţin câte putin
Mi-esti doar o muza-n poezie
Când mi-este dor de al tău vin.
Eu inca ma gandesc la tine
Tu ești cum ești
Dar eu te vad cum vreau
Si plang mult a noastră despărțire
De dor, din lacrimi te mai beau..
Deși un timp m-ai indragit
Și ti-a placut sa îmi vorbești
Dar viata doar ti-a dăruit
Simțiri cu care doar sa ma ranesti.
Caut un semn divin dar nu găsesc nicicum
Căci timpul nostru I-ai apus demult
Tăcerea-ti e prezentul meu
lar viitorul nu va fi nicicând..